Året det var så bratt

2010 blir nok et usikkert år for både Norge og verden. Året som gikk tyder på at usikkerheten vil følge oss gjennom hele året, og videre inn i 2011 også. Dessverre. Det verdens nasjoner trenger er ledere som fremstår mer som handlingens menn og kvinner, ledere som tør å tenke nytt. Ikke slike taktikkeriets og konsolideringens mestre som styrer i dag. 

Ved inngangen av 2009 skrev Mandag Morgen på lederplass at verden går inn i en fimbulvinter, men at  ingen vet hvor kald den blir eller hvor lenge den vil vare. Vi antydet imidlertid at en hver nedtur går svanger med en opptur: «Med ny teknologi, risikovilje, kompetanse og forandringsvillighet har Norge i løpet av en generasjon utviklet seg fra å være en sentraldirigert, sidrumpet utkant til et moderne, kapitalistisk land som henter rundt 60 prosent av sin verdiskapning fra tjenesteytende sektor. Hvorfor skulle ikke denne utviklingen fortsette? Hvorfor skulle den siste lure tanke være tenkt?»

Fortsatt har vi denne troen. Sammen med Australia er Norge eneste land som av OECD er friskmeldt fra finanskrisen. Men det betyr at innstrammingene kommer først her. Finansminister og kuttmester Sigbjørn Johnsen har allerede viftet med livreima og antydet at den må strammes flere hakk. Johnsen vet at Oljefondet ikke varer evig, og sjefen hans er sosialøkonom og blir syk av å se på utviklingen i sykelønn og pensjons- og helseutgifter.
 
Likevel: Snart må politikere, næringsliv og toneangivende organisasjoner handle. Det er tid for å se på verden med nye øyne, også gjennom konkret handling.  Det ser mørkt ut. I de siste ukene før startskuddet gikk i København for et av historiens viktigste toppmøter, har de fleste politikere med noe tyngde over fluevekt, brukt sine mange tilmålte medieminutter til å snakke ned forventningene. Sikkert grunnet politisk realisme og nødvendig konsolidering, men for et par år siden var det gjengs at København var verdenssamfunnets siste mulighet. Det var her en ny verdensorden skulle starte.

Obamas fredspris kan også sees på denne måten. Han burde ikke hatt den, fordi han ikke har oppnådd noe ennå. Men kanskje er valget av årets vinner et av få visjonære politiske handlinger vi har opplevd i 2009? Jagland & Co klinte til, og tok sjansen. Risikabelt, javel. Men hvis prisen bare legger et ørlite press på USAs president, slik at han lar det gå handling i noen av sine mange velvalgte ord om håp og forandring, vinner en hel verden.
 
Vi lever i en brytningstid. Verden står overfor en rekke kriser, ikke bare klimatiske. Finanskrisen rir fortsatt de aller fleste land, matvarekrisen er ikke over, en rekke alvorlige sikkerhetspolitiske konflikter er langt fra løst, og antallet mennesker uten akseptable helsetjenester er rekordstort. 
 
Mandag Morgen er imidlertid svært opptatt av de muligheter verden står overfor.  Teknologi, nytenking, men først og fremst politisk mot kan snu risikoen til mulighet.
 
Det er lov å håpe, ved slutten av et år.

• Skriv ut
• Del artikkel
• Kommentarer

Mandag Morgen (redaksjon@mandagmorgen.no)