For Fremskrittspartiet var 2011 en katastrofe. Tillitsvalgte som Trond Birkedal og Bård Hoksrud gjorde det vanskelig for partileder Siv Jensen, og med suffli fra Carl I. Hagen ble valgresultatet elendig. Nå må FrP reise kjerringa. Det er finanspolitisk talsmann Ketil Solvik-Olsen som har fått jobben med å presentere FrP som et ansvarlig og samarbeidsvillig parti som hører hjemme i en troverdig regjeringsallianse sammen med øvrige borgerlige partiene. 

Paradoksalt nok er sjansen for borgerlig samling større med et lite FrP fordi det da er mulig for sentrumspartiene Venstre og KrF å være med i alliansen. Det er dette som er Erna Solbergs drøm, og i året som kommer vil hun i økende grad måtte fremstå som en samlende statsministerkandidat og reell utfordrer til Jens Stoltenberg. Det blir en tøff jobb å hevde seg mot dagens statsminister: lovordene har haglet over ham etter innsatsen etter 22. juli, og han har ansvaret for en solid norsk økonomi i et hav av økonomisk usikkerhet i landene rundt oss.  

Norge er annerledeslandet både økonomisk og politisk. Norge har en enorm netto statsformue, men er samtidig landet hvor en sittende regjering kan tape valg i økonomisk gode tider (som Bondevik II i 2005), og vinne valg i økonomiske krisetider (som Stoltenberg II i 2009). Fortsatt økonomisk ustabilitet øker derfor sjansen for en tredje rødgrønn periode.

En smule usikkerhet kan knyttes til SV. Partiet gjorde et dårlig lokalvalg i fjor høst, og Kristin Halvorsen annonserte at hun går av etter 15 år som partileder. SV skal velge ny leder på et ekstraordinært landsmøte i mars, og etter alle solemerker blir det barne-, likestillings- og familieminister Audun Lysbakken som tar over – på tross av innett optimisme fra utfordrer Heikki Holmås. Selv om Lysbakken stadig forsikrer at han ikke er marxist, og fremstår som mer velmenende enn tung politiker, er det knyttet en viss spenning til om han vil foreta en politisk kursendring mot venstre. 

Det er dog lite trolig at SV vil trekke seg fra regjeringssamarbeidet. Den interne opposisjonen er foreløpig lavmælt, og partiet har ingenting å vinne på å trekke seg fra den rødgrønne regjeringen i en tid hvor meningsmålingene peker mot borgerlig flertall. Det eneste som tilsier at SV skal trekke seg fra regjeringssamarbeidet er om den bebudede klimameldingen blir helt uspiselig for partiet. Det er imidlertid lite trolig siden det er miljøvernminister Erik Solheim som har ansvaret for den, og det ville ikke ta seg ut for Jens Stoltenberg om SV trakk seg i protest mot regjeringens politikk i en sak som Stoltenberg selv har proklamert er den aller viktigste å arbeide med i 2012.

Da er det viktigere for Stoltenberg å la Solheim og SV balansere olje- og energiminister Ola Borten Moe fra Sp. I tillegg til å ha en mildt sagt forfriskende stil, forfekter han synspunkter flere i regjeringen og eget parti er uenige i. Med Borten Moe skimtes konturene av et regimeskifte i Senterpartiet – vekk fra det rødgrønne som har preget partiet siden Anne Enger tok over som partileder etter Johan J. Jakobsen i 1991. Det gjenstår å se hvilken støtte han har i partiet og blant velgerne, og hvordan dragkampen mellom ham og leder Liv Signe Navarsete vil utvikle seg.

Også innad i arbeiderbevegelsen øker konfliktnivået, om enn fra et lavt nivå. Aps landmøte sa overraskende nei til postdirektivet, og det er ventet stor debatt om vikarbyrådirektivet. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm er varm tilhenger av direktivet, og vil om nødvendig ta en åpen konflikt med LO om det. Det er ventet at LO-leder Roar Flåthen vil måtte snu i denne saken: Flåthen er på linje med regjeringen og Aps stortingsgruppe, mens 80 prosent av LOs medlemmer både fra privat og offentlig sektor er mot.

Den altoverskyggende politiske saken i 2012 blir likevel oppgjøret etter terroren 22. juli. Selv om saken mot Anders Behring Breivik er en juridisk prosess, rommer både rettssaken og den generelle debatten mange store politiske spørsmål. Debatten om beredskapsnivået er allerede godt i gang, likeledes spørsmål om politiets ressurser og disponeringen av dem. PST har fått ramsalt kritikk, og leder Janne Kristiansen fortsetter i jobben med et minimum av tillit. Likeledes vil psykiatrien bli debattert – hvordan kan en så gal mann unngå å ha kontakt med hjelpeapparatet? Det samme gjelder barnevernet – de mottok en melding om Breivik som barn – hva skal til for at barnevernet følger opp meldingene de får? 

Og er det riktig at en kommisjon av sakkyndige suverent skal avgjøre en persons sinnstilstand, og samtidig avgjøre om vedkommende kan straffes for sine ugjerninger? Den norske ordningen vil garantert bli gjenstand for politisk debatt, og når internasjonale sammenligninger viser at Norge går langt i retning av straffrihet for psykisk syke, vil vi få debatten om den norske naiviteten og snillismen. På sikt vil også innvandringspolitikk og integrering bli diskutert, men foreløpig later det til at Breiviks nazistiskinspirerte forestillinger har bidratt til det motsatte av hva han selv ønsket.

22. juli-kommisjonen legger frem sin rapport i august. Når Stortinget starter sin behandling av rapporten vil vi få en langt mer partipolitisk debatt enn det som har vært å spore til nå. Flere sektorer er involvert: både helse-, justis- og forsvarspolitikken vil bli gjenstand for kritiske vurderinger, og ikke minst hvordan samhandlingen mellom dem fungerer i en krisesituasjon. Jo lenger tid som går siden angrepene, og jo flere nyanser og detaljer som gjøres kjent, dess mer politisk vil debatten bli. I tillegg har jo Stortinget sin egen 22. juli-komité som skal behandle redegjørelsene fra daværende justisminister Knut Storberget og forsvarsminister Grete Faremo. Nå er begge skiftet ut, men det har ingen betydning for hvilken behandling redegjørelsene får. Statsministeren har også gjort det helt klart at det er regjeringen – ikke enkeltstatsråder – som har ansvaret for beredskapen, så et mistillitsforslag vil i så fall være rettet mot hele regjeringen.

Den såkalte debatten om debatten – hva man sier og hvordan man uttrykker seg, ikke minst om innvandring – vil også preget det politiske ordskiftet. Ytringsfrihetens grenser er diskutert jevning siden karikaturstriden for seks år siden, siden er det nyere begrepet ytringsansvar lansert. Det er under denne fanen AUF-leder Eskild Pedersen har angrepet FrPs innvandringsretorikk, og begrepet ble også brukt av statsministeren i nyttårstalen. Debatten om ytringsfrihet vil fortsette, men vil neppe følge partipolitiske skillelinjer.

Grunnlaget for det som vil prege stortingsvalgkampen i 2013 blir langt på vei lagt de neste 12 månedene. Partiene må foreta strategiske og prinsipielle prioriteringer knyttet til regjeringssamarbeid for neste stortingsperiode. Parallelt skal de bearbeide Norges største traume etter krigen, og gi det en politisk behandling. Man kan derfor allerede nå fastslå at 2012 blir et viktig og innholdsrikt politisk år. 

Og i tillegg kommer de uforutsette overraskelsene som alltid dukker opp og snur opp ned på spådommene.

• Skriv ut/PDF
• Del artikkel
• Kommentarer