Skolemester Johnsen

Norge står i en særstilling i flokken av land som i dag sliter med en voldsom bakrus etter finanskrisen. I Danmark snakkes det om at hele velferdsstatens fremtid står på spill, dersom ikke myndighetene tar noen kraftige grep. Svenskene kan skilte med en arbeidsledighet på nesten ni prosent og en usikker økonomisk fremtid, selv om den svenske regjeringen nylig inntok en mer optimistisk tone, og spådde en pen vekst på 3 prosent i 2010. I resten av Europa er stemningen laber og labil. Sinte grekere, fortvilte spanjoler og oppgitte islendinger er dagligdagse innslag i aviser og fjernsyn.
    I dette selskapet kan Sigbjørn Johnsen kan smile sitt bredeste smil hele veien til Oljefondet. Men studerer vi finansministeren nærmere, vil vi nok oppdage noen bekymringsrynker. Han vet godt at Adam ikke var i Paradis særlig lenge, og at det finnes mange skumle epler der ute.

Det er ikke uten grunn at Jens Stoltenberg har satt akkurat den gamle ringreven Johnsen i finansministerstolen. Han kan snakke om delingsmodeller, inflasjonsmål og handlingsregelen på en måte som gjør at det hele virker rent trivelig. «Det handler om ikke å hugge mer enn tilveksten, og ikke drikke opp oppgjøret. Det er vel mest der jeg er nå». Slik forklarte Johnsen handlingsregelen for bruk av Oljefondet på en konferanse nylig, ifølge Dagens Næringsliv.

Jens og Sigbjørn vil gjerne gi landet en hestekur. Problemet er at det ikke er like krystallklart for alle andre at vi trenger å stramme inn – riktig ennå. Johnsens viktigste oppgave er derfor å være en folkets pedagog – hele Norges «superlærer». Han skal forklare at verdens rikeste land, med 2600 oljemilliarder på bok, nå må stramme inn. Helsevesenets samhandlingsreform, IA-avtalen om sykelønn, pensjonsreformen fra i fjor – alt dreier seg først og fremt om å få kontroll over den offentlige utgiftsveksten, slik at landet blir bedre rigget for den kommende eldrebølgen og en generelt svært usikker fremtid for verdensøkonomien.
    Andre tiltak som monner, og som straks bør settes på dagsorden er:

• Kommunestrukturen: Kommunene får stadig flere oppgaver, men de små mangler kompetanse. Skal regjeringen ha et snev av sjanse til å få noen som helst effekt av den nye samhandlingsreformen, må kommunene bli større og færre. 
• Våg å bruke private: Økt bruk av private som utførere av offentlige tjenester vil før eller senere bli tvingende nødvendig. Men selvsagt bare hvis det lønner seg, og kvaliteten og den offentlige kontrollen opprettholdes
• Tid for nytt «solidaritetsalternativ»? På 1990-tallet fikk Gro Harlem Brundtland med seg partene i arbeidslivet til å gå inn for moderate lønnsoppgjør flere år på rad. Foran årets lønnsoppgjør har flere grupper varslet at  nå er det på tide med et løft. Men kanskje det heller er på tide med mer Gro-medisin?

Sigbjørn Johnsen vet at det er nå han har en åpning, et vindu, til handling. Klassisk suksessteori for alt fra frisørsjapper til store stater går ut på å gjøre nødvendige endringer for fremtiden på et tidspunkt da økonomien er god, og helst før toppen er nådd og nedgangstiden i gang. Ikke fordi vi ikke unner borgerne sine velfortjente goder, men fordi vi frykter at vi ellers kan være de første blant de siste som nyter godt av Norges unike velferdssystem.
    Velferdsstatens fremtid er avhengig av at Jens og Sigbjørn ikke skyver kommende problemer foran seg, men har mot nok til å ta noen nødvendige grep. Det kan virke som om de er på vei, men vi frykter at det ender med hjelpeløs tafsing. 

• Skriv ut/PDF
• Del artikkel
• Kommentarer

Mandag Morgen (redaksjon@mandagmorgen.no)