Sykelønn i himmelen

Vi drukner i statistikk om antall syke, omfanget av eldrebølgen og veksten i de offentlige ytelsene.  Men premisset bak svartmalingen er rimelig klart: Dersom vi skal makte å opprettholde de fleste av velferdsrettighetene mange av oss er blitt vant med i løpet av de siste 20 – 30 årene, må staten finne nye måter å finansiere godene på.

Å fortsette som i dag, med den veksten i offentlige utgifter det vil føre med seg, er rett og slett ikke bærekraftig. Politikerne er sikkert både ærlige og velmenende når de sier at de verken skal røre arbeidstakernes rettigheter, arbeidsgivernes forpliktelser eller skattetrykket – men den dagen det ikke er penger igjen til folks rettmessige sykepenger eller pensjoner, så kommer man ikke langt med gode intensjoner.
  
Jens Stoltenberg, Sigbjørn Johnsen og arbeidsminister Hanne Bjurstrøm er alle fullstendig klar over konsekvensene av ikke å gjøre noe med sykefraværet og antall uføre.  Men det kan se ut som om regjeringen har malt seg selv inn i et hjørne. Nå er det viktig at de såkalte «partene» – NHO og LO i hovedsak – samt opposisjon og regjeringspartier klarer å styre seg fra å innkassere kortsiktige gevinster i egen menighet, samt har is nok i magen til å tåle eventuelle dupp på meningsmålingene.
 
Etter vår oppfatning bør både parter og kommende sykelønnsutvalg ta tak i følgende utfordringer:
Finn ut hva som virker: Mange tiltak og forsøk på å redusere sykefravær og antall trygdede fungerer ikke. Vi må våge å evaluere underveis og være romslige nok til å tåle endringer på veien mot målet. IA-avtalen fra 2001 hadde blant annet i seg en rettighet for ansatte i IA-bedrifter om åtte dagers egenmelding ved sykdom.

Evalueringen av avtalen i fjor viste at det langsiktige sykefraværet gikk ned med 5,3 prosent, mens det egenmeldte fraværet steg i været med 16,5 prosent. Det burde vært mulig å ha endret den delen av avtalen underveis. Ikke en gang for LO bør det være et mål at flere skal kunne ta seg «en åtte-dagers».  LO-ledelsen må snart evne å se litt lenger frem i tid når den skal forhandle om sine medlemmers rettigheter. De bør også ofre morgendagens arbeidstakere en tanke, ikke bare strekke strikken til bristepunktet for oss som er i jobb eller syke i dag.
 
Følg opp de syke: Et tiltak som ser ut til å virke, er regelmessig oppfølging av syke arbeidstakere. En oppfølging og tilrettelegging av syke kolleger som ikke virker som kontroll, vil lønne seg på sikt. Arbeidsgivere som kan dokumentere innsats på dette området bør belønnes. Mange mennesker føler at de er «satt» på uføretrygd, og har et sterkt ønske om å vende tilbake til arbeidslivet. La disse få merke at de tjener på å komme tilbake i jobb, og at de er velkomne.
Folk må få jobbe lenger: Pensjonsalderen bør økes, eller gjøres mer fleksibel. Mange friske, arbeidsføre mennesker i slutten av 60-årene vil gjerne jobbe lenger. La dem få lov til det, og ikke straff dem på pungen dersom de jobber etter at de har «gått av». Igjen har LO et stort ansvar for å gi rom for mer fleksible ordninger.
Spar oss for velkjent partipolitisk retorikk: Sykelønn og rettigheter er en klassisk partipolitisk konfliktlinje som de ulike partiene ikke makter å se på med nye øyne. Nå trenger vi tverrpolitisk enighet om hovedlinjene for hva den norske velferdsstaten skal innholde i de kommende tiårene.
 
Det blir for dumt hvis hver eneste valgkamp fremover skal dreie seg om hvor late, syke og udugelige vi nordmenn egentlig er. Og at hver eneste nyttårstale skal invitere til dugnad for økt arbeidsinnsats fra den enkelte.
 
Det er sånt vi velgere blir dårlige av.

• Skriv ut
• Del artikkel
• Kommentarer

Mandag Morgen (redaksjon@mandagmorgen.no)