Velferdsutfordinger i kø, jobben må starte nå

I Norge har vi i årtier nytt godt av et effektivt, godt utbygget og velfungerende velferdssamfunn. Stat og kommune har tatt seg av oss når det kniper som verst, og vi har nytt godt av våre rettigheter – fra vugge til grav: Fødselspermisjoner, barnehager, skole, spesialopplegg for de barna som ikke er helt A4, helsetjenester, pleie- og omsorgstjenester. Dette fundamentet i det norske samfunnet vil i løpet av de neste 10 - 20 årene skakes i sine grunnvoller. 

Det er et evig mas om eldrebølgen, men denne er en reell trussel mot de offentlige finansene. I 2003 var 19,5 prosent av det norske folk over 60 år. I 2050 vil 32 prosent kunne gå av med AFP etter dagens regler. En annen måte å se dette på: I dag er det fem stykker av oss som er i jobb i Norge for hver pensjonist. I 2050 vil det kun være 2,5 som jobber for hver pensjonist. 

Mangelen på hender og kompetanse i helse- og sosialsektoren er en fare for velferden. Vi kan ikke kjøpe oss ut av det problemet den dagen vi sitter der som pleietrengende, dersom det ikke er mulig å oppdrive folk til å ta seg av oss. Derfor må vi tenke nytt. Vi må utdanne annerledes, rekruttere på nye måter og slippe til nye krefter.

 I Oslo jobber 70 advokater gratis og frivillig for Gatejuristen. Advokater. Som jobber gratis. I prinsippet en selvmotsigelse. 

– I Gatejuristen har vi erfart at våre jurister og advokater gjennom frivillig arbeid har fått sett sider av samfunnet de kun har hørt om. Våre klienter befinner seg som regel nederst på den sosiale rangstigen i samfunnet, i motsetning til våre frivillige, som gjør seg erfaringer som de tar med seg senere i livet, sier lederen for Gatejuristen, Cathrine Moksness. 

Ungdom uten skoleplass eller jobb er også en enorm utfordring for velferdssamfunnet. 30 prosent av alle som starter på videregående skole, fullfører av en eller annen grunn ikke. Å risikere at 18-19-åringer havner på trygd resten av livet, er ikke et velferdssamfunn verdig. Matz Sandman sier i denne utgaven av Mandag Morgen (se side 14) at «den største kløften i samfunnet er innad i generasjonene, ikke mellom dem». Vi må forsere den kløften.    

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har sett denne kløften, og hun skal ha skryt for å ha satt «utenfor-ungdommen» på dagsordenen. I statsbudsjettet i år er det satt av 175 millioner til det såkalte «Ny giv»-prosjektet, en «nasjonal dugnad» som skal tvinge kommuner, fylkeskommuner og offentlige etater til å samarbeide for å holde ungdommen på skolebenken. Midlene skal blant annet benyttes til tiltak rettet mot overgangen mellom ungdomstrinnet og videregående opplæring, til å gi etterutdanningstilbud for lærere på ungdomstrinnet og til å bedre yrkesrettingen av den videregående opplæringen.

Viktig i denne sammenhengen er det å huske på at det er mange årsaker til at ungdom faller utenfor. Den utslagsgivende årsaken er gjerne at de ikke henger med i undervisningen – at den er for teoretisk, og at ungdommen har store hull i grunnopplæringen. Men hvordan de hullene har oppstått trenger nødvendigvis ikke komme av manglende evner eller konsentrasjonsvansker. Derfor blir det viktig å ikke tenke for skjematisk i jakten på løsninger. Frafallet blant de unge er et samfunnsproblem – men for hver enkelt ungdom dreier det seg om problemer som gjerne er av svært individuell art. 

Norge er i verdenstoppen når det gjelder dugnadsånd og frivillig innsats. Historiene florerer om ildsjeler som bruker all sin ledige tid på idrettslaget, barneteatret eller korpset. Men hvorfor kan ikke denne dugnadsånden utnyttes enda bredere? Hvorfor jobber ikke ildsjelene for sykehjemmene? For hjemmetjenestene? Det finnes pasientvenner som besøker kreftsyke og besøksvenner for innsatte i fengslene. Vi vet hvor mye sosial omgang kan bety som middel mot ensomhet – uansett hvor ensomheten befinner seg. Muligens er det et problem for helse- og sosialsektoren at den er så strengt definert på medisinske premisser. Dette er legenes og sykepleiernes domene. Her kan slipper ikke «vanlige folk» til.

Vel, kanskje det er på tide å røske litt opp i den dominansen. Ensomme eldre som ikke er syke, trenger kanskje noen å gå en tur med, vel så mye som sovepiller. 

En sliten ungdom med rusproblemer kan ha like godt av en tur på fotballkamp eller konsert, som en ekstra runde hos BUF-etat. 

Alle» snakker om at det må skapes rom for økt innovasjon og nye tanker innen velferdssektoren. Men da må statlige og kommunale etatssjefer våge å la kreative ildsjeler få rom til å prøve ut de nye ideene, selv om det ikke er mulig på forhånd å plassere effekten, konsekvensene og kostnadene med to streker under i offentlige planleggingsverktøy. 

I tillegg til eldrebølgen og manglende arbeidskraft vil oljepumpene etter hvert gå saktere. Statens inntekter står i reell fare for relativt sett å synke. Noen tøffe prioriteringer ligger derfor foran oss uansett. Og de må vi våge å debattere, diskutere, analysere og drøfte. 

Uten et visst nivå på statsfinansene vil vi aldri klare å finansiere velferden, uansett hvor privat og frivillig den måtte bli. Skattedebatten er kontroversiell, men nødvendig. Samtidig er det et faktum at det er forskjell på folk – også eldre. Når dagens 40-50-åringer går av med pensjon, vil mange av dem være blant historiens rikeste pensjonister. At noen av dem betaler litt mer for enkelte velferdstjenester, må vi våge å diskutere. Såkalt behovsprøving kan være en annen løsning. 

Dessuten må snart også rødgrønne politikere tørre å diskutere kommunestrukturen. At Senterpartiet mener man raserer distriktene ved å gjøre dem større, er for oss en gåte.

– Store kommuner opp til et visst folketall gir stordriftsfordeler på en rekke områder, og i den statistikken vi pleier å bruke ser vi jo at Lillehammer, Gjøvik og Hamar driver omsorgstjenester, helsetjenester og administrasjonen for langt færre kroner per innbygger enn de små distriktskommunene klarer. Hvis lavest mulig enhetskostnader er målet, bør de minste kommunene bli større, sier rådmann i Nordre land kommunene, Jarle Snekkestad til Mandag Morgen (se side 14). Vi mener rådmannen har et særdeles godt poeng.  

– Jeg vil ikke ta skattedebatten nå, sier fornyingsminister Rigmor Aasrud til Mandag Morgen (se side 12). Hun mener man kan vente til det faktisk blir flere eldre med behov for velferdstjenester, før man starter diskusjonen om behovet for høyere skatter. Det er en svært defensiv holdning, som nærmer seg farlig. Det er godt mulig man kan klare å møte utfordringene uten å heve skattene – faktisk kan det være smart, fordi man ikke må glemme at det offentlige Norge – og vår alles velferd – er totalt avhangige av en produktiv privat sektor. Men vi må ta debatten. Vi har ti år på oss. Fra 2020 vil eldrebølgen slå inn for fullt, og andelen eldre i befolkningen vil akselerere. Omtrent på den tiden vil også oljeinntektene begynne falle, og oljefondets vekst stagnere. 

Derfor bør Aasrud og resten av regjeringen invitere til en bred debatt om fremtidens velferdsutfordringer. Opposisjonen bør trekkes inn, slik at man etter hvert kan få et forpliktende forlik om den videre satsingen i Stortinget – man har jo har klart dette gjennom klimaforliket., pensjonsreformen og barnehagesatsingen. At viktige –  og for mange livsnødvendige – velferdsordninger skal risikere å smuldre bort på grunn av skiftende partifarger på regjeringskontorene, er ikke bærekraftig. Frontene i norsk politikk er ikke så steile at de ikke burde klare å samles om en hovedvei mot fremtidens velferdssamfunn.  

KS har tatt til orde for en egen velferdskommisjon. Det kan være en måte å løfte debatten ut av de partipolitiske skyttergravene på. En annen løsning er å etablere et velferdspanel, eller et mer tradisjonelt velferdsutvalg, som kan snu alle steiner og se på hele velferdssektoren som en helhet. 

I 2020 er både Jens, Siv, Kristin, Liv-Signe og Erna et langt steg nærmere pleie- og omsorgssektoren. De bør stikke sine kloke hoder sammen nå, for i fellesskap å lade opp velferdsbatteriene slik at trygghetsalarmen virker når den tid kommer. 

• Skriv ut/PDF
• Del artikkel
• Kommentarer

Knut Petter Rønne (kpr@mandagmorgen.no)